Vi snakker i dag om det å gi tankene og bekymringen vår til Gud.
Historien i dag er hentet fra 1 Kongebok 18.16 – 19.13.
Den handler i korte trekk om Elias som Gud kaller til profet inn i sin tid. Budskapet Elias bærer med seg til Israelsfolket og Baál prestene er at de nå må velge side og ikke vingle fram og tilbake.
De samles på Karmelfjellet. Der Gud tilslutt sender sin ild fra himmelen som fortærer offeret og alt rundt offeret. Baál prestene blir tatt og Israelsfolket bøyer kne for den sanne Gud.
Ikke mange dagene etter dette utsteder Dronning Jesabel en ordre om at Elias skal drepes. Elias velger da å flykte ut i ørkenen for å redde livet.
En dagsreise ut i ørkenen har Elias på samme dag gått fra en flykt for å redde livet, til å legge seg ned for å be om å få dø. (Les: 1 Kongebok 19.3-4)
Og spørsmålet vi stiller i dag er: Hva er det som skjer med Elias på en og samme dag siden han går fra å flykte for å berge livet til å ønske å ende livet?
Et viktig poeng er at Elias gikk alene og at tankene hans begynte å spinne ut av kontroll.
Hva kan vi lære av denne dagsreisen? Bærer vi tunge tanker alene? Har vi et sted der vi kan overlevere og kaste fra oss dagens bekymringer?
Les: 1 Pet 5.7 – Matt. 11.28 – Matt. 6.26-27 – Matt. 6.34 – Johs 14.27 – 1 Kor 1.9
Vi snakker om hva Thomas sjødin skriver i sin bok «Mens du hviler» – følgende:
Det åndelige livet begynner idet man legger livet sitt som et lite frø i Guds store åker. Og det fortsetter å vokse mens man blir liggende der. Og kanskje er det i de mørkeste periodene av livene våre, etter merkbare tap, etter nederlag eller nytteløs grubling, at det åndelige livet virkelig blir dypere.
I en kultur der det er en fjær i hatten å ha mye å gjøre, der «fullbooket» er en statusmarkør og stillhet er blitt synonymt med dovenhet – i en slik kultur blir hvile snart ikke mer enn latskap. Kanskje det er derfor vi unnskylder oss, forsvarer oss mot den og kvier oss for å oppsøke den? Framfor alt rekker vi aldri å tenke på hvem vi ønsker å være.
Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus.
«… også sjelen har iblant behov for å gå i slåbrok og tøfler og slepe bena etter seg.»